Ydmyk skjønnhet

 Foto: Sturla Bakken, Tekst: Mai Eckhoff Morseth, Styling: Mari Kristin Olsen 

Det er den direkte oversettelsen av det japanske uttrykket wabi sabi. Poenget er å finne det vakre i det ufullkomne, gi gamle ting nytt liv og å bo minimalistisk og rustikt. Akkurat slik vil Katarina leve!

Vakre vintage-krukker balanserer på værbitt tre. Finslipt betong møter rustikk terrakotta og et mykt, raust vegg til vegg-teppe. Takhøyden, rosettene og stukkaturen er kanskje typisk for en klassisk Løkka-bygård fra slutten av 1800-tallet, men materialvalgene for øvrig bringer tankene til sørligere breddegrader. Et steinkast fra Birkelunden, i hjertet av Grünerløkka, har serbiske Katarina og bosniske Belmin kjærlig fusjonert Norge og Balkan. Alt passer kanskje ikke egentlig sammen? Det er i så fall helt greit, mener Katarina.

– Vi har bragt med oss noe av det vi er mest glade i fra bakgrunnen vår, og som forteller noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. For meg er det det som gjør hjemmet til vårt. At man i interiøret kan se litt om familiene våre, historien vår og det lille savnet vi alltid har med oss, føles veldig riktig, sier hun.

Hun leker med mykt mot hardt, varmt mot kaldt og lyst mot mørkt. Det er liten tvil om Katarinas estetiske sans. Men et umiskjennelig eksklusivt uttrykk til tross: Det er slett ikke alt her som er så dyrt. Hun har tryllet med et Ikea-kjøkken, med kjærlig hånd omdannet en eldgammel og loslitt dagseng til en japanskinspirert lekkerbisken, og kommer stadig hjem med nye, småskakke bruktskatter.

– Alle kan kjøpe seg til et pent hjem med penger og kontakter, men vi er unge, og har et begrenset budsjett. Også slik sett kan du si vi har litt den balkanske innstillingen. Man kan gjøre mye ved å bruke kreativiteten og de midlene man har. Både vi og våre foreldre vokste opp med ganske lite, men det har jo gått helt fint!